Hva gjør vi når kunstnere trues?

I Norge står ytringsfriheten sterkt, og det er stor politisk enighet om at et demokratisk samfunn er avhengig av et stort ytringsmangfold. Kunstnerisk frihet anses av de fleste som et gode. Det har allikevel vært en skremmende utvikling, og mange kunstnere opplever at kunsten er under press også i Norge. I dag, 11. mars 2021, lanserer Fritt Ord en rapport skrevet av Tore Slaatta og Hanne M. Okstad der det kommer frem at det har vært en negativ utvikling i hvordan norske kunstnere oppfatter ytringsfriheten. I rapporten oppgir flere kunstnere enn tidligere å ha mottatt trusler og hatefulle meldinger. Scenekunstnere er den kunstnergruppen der færrest (61%) opplever at ytringsfriheten deres er godt beskyttet.

De siste årene har det vokst frem en subkultur som blant annet finner næring i hets av scenekunst og scenekunstnere. Det gjør at kunstnere i økende grad opplever å bli hengt ut i sosiale medier, og trusler mot enkeltkunstnere blir vanligere. Det er ikke sånn at den største trusselen mot kunsten i Norge kommer fra etablerte partier og deres folkevalgte, men fra enkeltpersoner med politiske agendaer som bruker utradisjonelle virkemidler. At det hele foregår anonymt gjør også at trusler og sjikane får større plass. Kunstnere opplever i dag å motta alvorlige trusler knyttet til virksomheten sin, noe som får konsekvenser for kunstens frihet og for enkeltmenneskers opplevelse av trygghet.

Truet for verv Tormod Carlsen er scenekunstner og en av initiativtakerne til prosjektet Bananaz som mottar kunstnerskapsfinansiering fra Kulturrådet. Han er også medlem av faglig utvalg for scenekunst i Kulturrådet. Nylig har han opplevd å motta en rekke meldinger via Messenger som inneholder trusler og sjikane. Carlsen har vært sterkt kritisk til at Kulturrådet lagde en podkastepisode som inneholdt et anonymisert intervju med den anonyme Facebookprofilen Sløseriombudsmannen. Dette har åpenbart kommet tilhengere av facebookprofilen for øre, og Carlsen mottok nylig truende og sjikanerende meldinger fra til sammen 21 ulike profiler. De var rettet mot vervet han har i Kulturrådet og inneholdt blant annet beskjed om at hvis han gav penger til en navngitt kunstner, visste avsenderen hvor han bodde. De truende meldingene er anmeldt til politiet, og fordi det er under etterforskning er det ikke så mye Carlsen kan si om saken, men han er åpen på at det er viktig at vi snakker om truslene.

Sløseriombudsmannen er nylig blitt avslørt av Subjekt som Are Søberg, en mann som har vært aktiv i partiet Liberalistene i Innlandet. Selv om tilknytningen til Liberalistene har vært mistenkt lenge, gjør avsløringen at den politiske agendaen profilen har hatt blir tydeligere. Agendaen er utvetydig å bygge ned velferdsstaten ved å fokusere på offentlig pengebruk. For å få frem dette standpunktet har Sløseriombudsmannen skapt en egen estetikk der scenekunst brukes for latterliggjøre offentlig finansiering blandet med en slagside der kunst formidles som noe elitistisk og utenfor folks gripeevne. At profilen har vært anonym har gjort at den har unnsluppet vanlig debattkutyme og folkeskikk, og den blander en form for humor med skarpe politiske budskap. På denne måten har profilen oppnådd å få veldig mange følgere, og profilen har klart å bli en politisk maktfaktor. Tonen som holdes skaper et rom der uthengning oppleves som ok. Kommentarfeltet gir også rom for et temperament som igjen fører til at det blir kortere vei til alvorlige trusler og sjikane. Bruken av humor og anonymitet skaper et ytringsrom med andre spilleregler der de som harseleres med blir ekstra utsatt.

Solidaritet og institusjonell støtte Trusler er et demokratisk problem. Mennesker som mottar trusler reagerer ulikt, men det er ikke uvanlig å kjenne på skam og usikkerhet. Å motta den typen meldinger er ubehagelig, og det kan oppleves skummelt. Den anonyme formen gjør også at det er vanskelig å forsvare seg. Det gjør kunsten og kunstneren sårbar. Det store spørsmålet er hvordan kunstfeltet kan ta til motmæle og kjempe tilbake både mot sjikane på offentlige, mer eller mindre anonyme Facebooksider og mot truslene som kommer rett i innboksen. Kunstnere i det frie scenekunstfeltet er sårbare i denne sammenhengen fordi de står alene uten institusjoner og kommunikasjonssavdelinger bak seg. Hvis vi ønsker at truslene skal ta slutt og at kunsten skal være helt fri, trengs det større fellesskap og det trengs solidaritet. Det betyr at organisasjoner og institusjoner må jobbe for de frie scenekunstnerne og for deres stemmer.

Kulturrådet fikk mye kritikk for podkastepisoden de laget som inneholdt et anonymt intervju med Sløseriombudsmannen. Deler av intervjuet er nå fjernet, men hvis de ønsker å gjøre det godt igjen, er de nødt til å bidra til å bygge ytringsrommene og ta kunsten i forsvar. De må gjøre en bedre jobb med å uttrykke hvorfor vi trenger fri kunst og armlengdes avstand, og de må ta de demokratiske prinsippene i forsvar. Kunstnerorganisasjonene må også være sterkere representanter for kunstens nødvendighet og for det absolutte i at ingen skal behøve å motta trusler for sitt kunstneriske arbeid eller tillitsverv i forvaltningen. Det bør ikke oppleves vanskelig å uttale seg offentlig om kunst eller om kulturpolitiske saker, og man må vite at man har organisasjoner og institusjoner bak seg når man gjør det. Å vise solidaritet med kunstnere handler ikke om man liker det de har laget eller ikke. Det handler heller ikke om man er enig med dem estetisk eller politisk. Det handler om at vi skal ha et levende kunstfelt der det er lov til å prøve og feile, en ytringskultur der det er rom for mange stemmer og der man skal slippe å bli hetset for å skape, for å utforske, for å prøve og for å mene. Det er fellesskapet som må kjempe mot truslene og hetsen. Kunsten er ikke fri før kunstneren er fri.